Nyheter
Vår absurde fiskeripolitikk
Nord-Norges nest største fiskerikonsern, Nergård, tilbyr trålfisk til sin egen nedlagte fabrikk i Bø i Vesterålen.
KRONIKK
Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.
Dette er absurd. Men slik opprettholder tråleren avtalt tilbudsplikt med anlegget. Det er da ikke så merkelig at eneste ansatte på fabrikken i Bø, konsernsjefen som sitter i Tromsø, takker nei til sitt eget tilbud? Det er tross alt logisk.
Nergård-tråleren «Breidtind» har leveringsplikt til fiskebruket Nergård Bø AS. Både trålerrederiet og fiskebruket er eid av Nergård-konsernet med hovedkontor i Tromsø der Tommy Torvanger er konsernsjef. Bruket på Bø er stengt ned og strippet for alt produksjonsutstyr. Bedriften har ingen ansatte andre enn konsernsjef Torvanger. Fiskeridirektoratet godkjenner ikke lenger Nergård Bø som fiskekjøper. Selskapet mangler også godkjenning for produksjon av fisk fra Mattilsynet. Men anlegget blir likevel fortsatt tilbudt fisk fra sin egen tråler.
Slik oppfyller tråleren tilbudsplikten sin. Når anlegget takker nei til tilbudet, kan tråleren selge fisken til hvem som helst hvor som helst på vår klode. Og det gjør den. Breidtind er én av flere trålere i selskapet Nergård Havfiske. I 2022 klarte selskapet en omsetning på 900 millioner, mens driftsresultatet ble på 250 millioner. Nergård Havfiske høster altså grunnrenter i bøtter og spann.
Det var tidligere fiskeriminister Svein Ludvigsen (H) som i 2003 gjorde om det som var en leveringsplikt for trålerne, til en tilbudsplikt. Tilbudsplikten går ut på at de pliktige trålerne skal informere tilgodesette fabrikker om planene de har for fiske neste halvår og avtale levering i god tid. For å overholde tilbudsplikten skriver derfor Nergård-rederiet i Tromsø den 27. november i år til daglig leder i det nedlagte Nergård Bø, Tommy Torvanger, at de planlegger å fiske cirka 2,5 millioner kilo i første halvår i 2024. Nergård har ytterligere to trålere med leveringsplikt til sitt eget nedlagte og andre fiskebruk i Bø. Det må være lov å undre seg over hvordan en slik absurd ordning kan fortsette når trålerkonsesjonen opprinnelig ble gitt for å sikre arbeids¬plasser i fiskeindustrien på land.
Nergård informerer også om at fisken i det vesentlige vil bli levert som fryst. Men det er kun noen få markeder som aksepterer den lavere produktkvaliteten som fryst råstoff gir. Lerøy Norway Seafood AS er et graverende eksempel på at det ikke lønner seg å videreforedle fryst råstoff i Norge. Hvitfiskindustrien til dette børsnoterte selskapet driver med underskudd i 150-millionersklassen hvert eneste år. Norsk trålfisk bidrar dermed ikke lenger til landindustrien i Norge slik det politiske målet en gang var. I stedet er det fiskeindustrien i Kina og Øst-Europa som tar imot norsk fryst fisk, bearbeider og eksporterer den. Er ikke dette absurd?
Opprinnelig skulle trålerne bidra til å jevne ut fiskesesongene i Norge. Men Nergård-trålerne planlegger å lande en stor del av fangsten sin i hovedsesongen til kystflåten, altså om vinteren. Da er heller ikke sesongutjevning lenger et gyldig argument for trålfiske. Nok en absurditet. Dersom råstoffet hadde blitt landet ferskt i Bø kommune, ville fiskeindustrien der kunne overlevd og bidratt med et betydelig antall lokale arbeid¬splasser. Dette hadde vært et logisk utfall.
Trålerne krever over tre ganger så store kvoter per fisker som i den minste flåten og dobbelt så store som i den nest minste. Også dette er absurd. En omfordeling av kvoter til mindre fartøy ville dermed gitt grunnlag for 2-3 ganger flere fiskere enn de som er mannskap på trålerne. Dersom fiskeripolitikken var i tråd med havressursloven, ville ikke nedgangen i folketallet vært like dramatisk, verken i Bø eller i andre fiskeriavhengige kommuner i Nord-Norge. En slik logisk innsikt ble formidlet i klartekst av Riksrevisjonen i 2020.
LO, NHO, Fiskebåt og Norges Fiskarlag advarer fiskeriministeren mot å foreta en omfordeling av fiskekvoter. Dette synspunktet er gammelt nytt. Aktører som representerer de som har vært og fortsatt er forfordelt, krampholder på sine privilegier. At de har fått LO med seg, er kanskje ikke merkelig. LO, NNN og Sjømannsforbundet har visst ikke særlig omtanke for befolkningen i Bø. Der er redusert formuesskatt blitt den nye kvalitetsfisken. NHO har heller ikke tradisjon for å gå på barrikadene for å støtte næringsdrift og bosetting i Nord-Norge. Når Norges Fiskarlag kaster seg på samme karusellen, marginaliserer de seg selv som meningsberettiget i fiskeripolitikken i landsdelen. Også dette er en smule absurd.
Källa: Nordnorsk debatt