Nyheter
Vi trenger et krafttak for sjømatindustrien på land
I alle tider har vi nordmenn levd av havet. Det har vært en livsnerve både i kystsamfunn og i innlandet. Fiske og fangst har vært en rød tråd gjennom Norges historie.
Havet er sentralt i historiefortellingen vår. Men nå står vi i en brytningstid, der vi må stille oss spørsmålet: Skal vi være fornøyde med det vi har, eller skal vi utforme en politikk som gir grunnlag for videre vekst, mer verdiskaping og flere lønnsomme arbeidsplasser?
I dag er det slik at vi har en politikk som stopper på kaikanten. Fangstleddet går veldig godt. Eksporten går så det suser – sjømat som tilsvarer svimlende 42 millioner måltider sendes ut av landet hver eneste dag. Men industrien på land sliter tungt. Lite er gjort for å få fart på foredling og bearbeiding av sjømat i Norge. Den norske sjømaten foredles som regel andre steder i verden.
Den forrige regjeringen satte ned et utvalg i juni i fjor for å vurdere hvordan det kan legges til rette for økt bearbeiding av sjømat i Norge. Rapporten til Tveiterås-utvalget ble overlevert til fiskeri- og havminister Skjæran i mars i år.
Rapportens hovedbudskap er at det er behov for en økt og helhetlig satsing fra både myndigheter og sjømatindustrien over tid for å få til mer verdiskaping i hele verdikjeden for sjømat. Blant forslagene som jeg mener er særlig viktige at regjeringen følger opp er:
*Å inndra og refordele kvoter som ikke utnyttes over tid: I dag er det slik at det er veldig attraktivt å fiske torsk og man tjener mer enn nok på det. Det gjør at man lar være å fiske kvotene på for eksempel sei og hyse. Det betyr at det er ressurser vi går glipp av, og som kunne gått til landindustri. Dette er også viktig for å forlenge sesongene for industrien – de kan ikke kun leve av torskefiske på vinteren.
*Å innføre en prøveordning med utviklingskvoter til sjømatindustrien: I dag er det ikke lov for industrien å investere i fangstleddet, mens fangstleddet kan eie industri. Det er ikke åpenbart at dette er fornuftig i dagens situasjon. Hadde industrien eid kvoter kunne de hatt jevnere tilgang på råstoff.
Dette utfordrer det som har vært tankegangen hos ledende aktører i næringa i mange, mange tiår. Jeg mener imidlertid at situasjonen i dag er så kritisk at det må være mulig å tenke nytt rundt disse spørsmålene, slik at vi kan få til endringer til det beste for alle parter. Dette handler ikke om at fangstleddet skal tape på bekostning av industrien, alle må vinne på det.
*At salgslagene endrer sine vedtekter, slik at Nærings- og fiskeridepartementet kan oppnevne personer med næringskompetanse fra leverandør- og kjøpersiden. Salgslagene, for eksempel råfisklaget, tenker i dag i for stor grad kun på fangstleddet og fiskeren. Bredere kompetanse vil bidra til mer fokus på landindustrien. Dette kan styrke hele verdikjeden.
*At myndighetene i langt større grad enn til nå er villig til å prioritere markedsadgang for sjømat, bearbeidede sjømatprodukter og marine ingredienser i arbeidet med handelsavtaler.
Det siste eksemplet på at sjømat ble nedprioritert var ved forhandlingene om frihandelsavtalen med Storbritannia i fjor. Her gikk vi glipp av en stor mulighet til å kunne skape flere arbeidsplasser og mer verdiskaping langs hele kysten i Norge.
*Arbeidsmiljøloven bør tilpasses sesongpreget i sjømatindustrien, med målrettede unntak fra arbeidstidsordningene i høysesong. Denne typen justeringer må baseres på et nært samarbeid mellom partene.
"Lite er gjort for å få fart på foredling og bearbeiding av sjømat i Norge."
Foredling
Norge er allerede i verdenstoppen når det gjelder sjømat, og sjømatindustrien bidrar allerede i dag til å skape verdier og arbeidsplasser over hele landet. Men vi er i stor grad en råvareprodusent.
To tredjedeler av den norske sjømaten eksporteres uten at den bearbeides. Dette betyr at det er et stort potensial for at sjømatindustrien kan bli en enda viktigere del av den norske økonomien fremover. Særlig når det gjelder arbeidsplasser i distriktene er det store muligheter, og utvikling av en moderne sjømatindustri kan spille en viktig rolle for videre utvikling i distriktene. Da må det tas grep.
Selv om det er bred politisk enighet om at det må legges til rette for mer bearbeiding og flere helårlige arbeidsplasser, er lite gjort så langt, verken av forrige eller nåværende regjering.
Jeg ser derfor frem til å se hva fiskeri- og havministeren vil legge på bordet for å få enda mer vekst, verdiskaping og sysselsetting ut av havets ressurser. Og jeg håper fiskeriministeren kan debattere dette uten at han hele tiden viser til en kvotemelding som skal komme en eller annen gang i fremtiden. Det fortjener kystsamfunnene.
Källa: Nationen